Tur: Låvan og Koppartindgryta

Da var 2009´s siste Off-piste tur gjennomført.

Turen gikk til Alteidet, ca 8,5 mil lenger sør for Alta. Skikkelig luksustur, hvor vi som i hyttehus med badstu, tv, kjøkken og badestamp (som vel å merke ikke ble brukt, men dog).
Fjellet vi skulle bestige var Koppartinden, med sine 919 høydemeter. Tidlig tirsdagsmorgen busset vi fra Øytun, sammen med Peak/Guide som skulle samme vei, men på ett litt ”snillere” fjell, Laslettinden (809 moh).
Vi kastet fra oss overflødige ting (badetøy og toalettsaker) inn i huset når vi kom fra, tok beepertest (for å sjekke at alle hadde skrudd på skredsøkerne sine), heiv skia på ryggen og begynte å klatre opp i skogen. Å gå i bratt skog, med skisko på beina, og ski på ryggen er ikke akkurat lett, men hele klassen var skikkelig gira på å kjøre ski igjen, så  vi brukte vel i underkant av en time opp til skoggrensa. Da var det på med skiene og hodelyktene, før vi marsjet opp i ”gryta”. Tore og Morten valgte å snu pga gnagsår, mens vi andre diskuterte rutevalg. Skulle vi inn i renna, eller følge ryggen? Iogmed at vi ikke visste hvordan snøen var lengre opp i renna, siden det var blitt mørkt, konkluderte vi med at rygg = trygg. Vi gravde snøprofil for å sjekke hvordan snøen egentlig var, og  var vel alle enige om at snøen var rimelig stabil. Det var mye snø. Tørr snø, så pudderludder som vi allemann er, gliste vi fra øre til øre der vi stampet oss oppigjennom. På rundt 800 m bestemte vi oss for å stoppe. Det var nå blitt helt mørkt, og siden det bare ble brattere oppover, hadde det vært uforsvarlig å fortsette oppover.
Jeg hadde vært kjempeheldig å fått låne ei ev Bjørns superhodelykter. Her snakker vi lykt til 3000,-, som ikke er langt unna å gi like mye lys som lyskasterne på Alfheim Stadion! Utrolig digg å cruise pudder, i totalt mørke! Noe av det morsomste jeg har gjort på ski, uten tvil. Selv om teknikken ikke satt helt, var vi alle enige om at det var utrolig digg. Vi satte skiene igjen ved skoggrensa, og labbet ned til huset for å lage mat.
Vel framme disket jeg, Roald og Erlend opp med spaghetti, kjøttdeig og saus, før vi rundet av med min og Ragnhilds sjokoladekake og kaffe. Ble tidlig kveld på de aller fleste, etter en veldig lærerik samtale om skred og vurdering av terrenget vi hadde vært i.

Onsdagsmorgen, klokka halv åtte var vi klare for ny tur. Det så ikke lovende ut, når vi så ut av vinduet da vi sto opp. Vinden hadde herjet hele natten, og i redsel for at vinduet jeg sov attmed skulle blåse inn, hadde jeg iløpet av natten bare krøpet nærmere og nærmere en snorkende Simen. Til alles store glede stilnet vinden idet vi bega oss oppover skogen, og litt duskregn tåler man når man går offpiste! Det var helt sykt å se hvordan terrenget vi igår hadde kjørt helt trygt i, idag var helt uaktuelt pga værendringene. Vi kjørte en safe rute langs ryggen, etter å ha snudd på rundt 800 m. idag også. Stortsett hele klassen fikk seg ett par faceplants i snøen på turen ned, og jeg tror ikke noen egentlig fikk til å kjøre, på grunn av den tunge snøen.

MEN, glade og fornøyde for å ha hatt ski under beina i to dager, satte vi oss etterhvert på bussen hjem til Øytun. Lærerik tur, og utrolig DIGG å være på tur ALENE med verdens flotteste skigjeng! 

(Forresten, er oppe i 14 skidager, eller, TO UKER MED SKI om du vil... Og det er ikke engang jul!)