Tur: SAREK BABY!

Ti dager i telt er gjennomført. Ti mil i randostøvler gjennom Sareks villmark er tilbakelagt. 216 timer med verdens fineste turgjeng, med konstant hygge…

Onsdag 14. April, klokka elleve på kvelden satte hele mountaineering + ski&skred seg på bussen med Sarek som neste stopp. Torsdagsmorgen var vi framme i Kvikkjokk, hvor vi skulle starte å gå fra, etter å ha sluppet ski&skred + peak/guide av i Gjälivarre. Første dagen var vi utenfor nasjonalparkområdet, og kunne derfor ha bål i lunjspausen. Da klarte jeg å få hele 13 hull i dunjakka mi som jeg har holdt plettfri i tre hele år. Rimelig fantastisk, hæ? Men, forberedt som jeg var, lå lappeutstyret klart i pulken, og vips så var jakka mi så god som ny, med ett ekte ”vært-på-tur-før”-utseende.
Denne dagen gikk vi ikke så langt som vi hadde planlagt, da folk var slitne etter å ikke ha sovet noe særlig på bussen. Vi fant oss en plass med vann, og campet der. Etter middag og kosefyring slukna vi relativt fort i telta, alle mann.

Andre og tredjedag brukte vi på vandring. Andre dagen i ikke fult så fint vær, mye vind fra nordvest, og rett i fleisen på oss.

Fjerdedagen var det endelig duket for noe skikjøring! Vi gikk opp på Tjelma, fjellet rett bak der vi hadde teltcamp som vi skulle ha i to netter. Nesten hele klassen ble med opp, med unntak av Yngve + Børge, som ville gå på en litt roligere tur, ikke helt til toppen, og Morten + Tore, som bare ville ta livet med ro i camp. Kjøringen ned Tjelma var kjempefin, litt solskare nederst, og litt tung snø siden sola hadde fått tatt en del, men moro uansett. Da jeg og Ragnhild kom ned til campen, som de første av oss som hadde vært på topptur, satt Børge i teltet, og Yngve kom å spurte etter pinex forte, som jeg hadde tatt med i tilfellet noe skulle skje. Han kunne fortelle at Børge hadde falt, og tatt seg for med armene fram, og klart å få begge skuldrene ut av ledd. Han hadde deretter bare overlatt sekken til Yngve, og kjørt selv ned på ski, til campen!!!! HALLO MANNEN?! Barske Børge! I skogen hadde dog den ene skuldra kneppa tilbake på plass, da han la armen på en grein for å hvile den. Han hadde prøvd det samme med den andre, men den ville ikke. Så satt vi der da, uten satelittelefon, uten lærer, og uten kunnskap til å kneppe den på plass igjen. Heldigvis hadde vi møtt faren til Aron i Peak/guide, han jobbe som rovvildtobservatør i Sarek, og hadde lånt Aron en satelittelefon, dagen før. Han hadde fortalt at Peak/guide lå bare 6-7 km opp i dalen. Så da Oddis kom, la Halstein og Yngve på skøyting (med telemarksski) oppover, for å hente telefonen. Da de kom tilbake, kom vi ikke gjennom på noen av nummerne vi prøvde! Så vi måtte bare befinne oss i å vente til at Peak/Guide skulle komme ned til oss dagen etterpå. Da Peak/Guide kom, ringte Aron til broren sin som flyr helikopter, og han var så og så på vei for å hente Børge, da plutselig Børge tippa over i teltet, og tok seg for, -vips! Så var skuldra på plass igjen.
Da pakket vi campen, og labbet videre mot Sourva, hvor vi skulle ende opp til slutt.

Neste camp befant seg i ett skikkelig alpint skikjøringseldorado. Vi campet 200meter unna ski&skred, og gikk de neste to dagene på topptur sammen med de, i mindre grupper. Jeg var bare på ski en av dagene, og brukte resten av tiden på å ligge ”stræk ut” i sola og bli brun. Men den skikjøringa jeg fikk var fantastisk, i knallbra snø, sol, jevnt 30 graders helning, og alt var bare lekkert.

De siste dagene brukte vi bare på å vandre og kose oss på vei ut av Sarek. Det var egentlig planlagt en klasse-topptur, men det viste seg at hele klassen var mest gira på å ligge i baris i sola å bli brun, og kose seg, - noe jeg egentlig tror Oddis synes var helt greit!

Siste natta sov vi ute under åpen himmel. Kjempedigg, med tidenes bålkos og mye fin prat rundt bålet.

Siste ordentlige tur med klassen, noe som selvfølgelig er ganske trist. Trøster meg med at jeg har utrolig mange fantastiske minner med denne gjengen, og at jeg forhåpentligvis kommer til å dra på tur med en god del av disse folka i fremtida også. Utrolig takknemmelig for at vi fikk såpass godt vær hele turen, ikke alle som går gjennom Sarek og sitter igjen med samme inntrykk som det vi har! En av de garantert beste turene gjennom året. Skulle ønske den varte i minst ti dager til.

BILDER KOMMER NÅR INTERNETTET PÅ SKOLEN SLUTTER Å LEVE SITT EGET LIV!

- Og om to uker er hele øytuneventyret ferdig...

Tur: Padletur i Kåfjord

Onsdagsmorgen etter påskeferien pakket 14 spente friluftsliv-hav-valgfagere alt turutstyr i vanntette pakkposer, og vendte nesen mot småbåthavna i Alta. Her tilpasset vi utstyr og pakket i kajakkene (det er ikke alltid like lett...) før vi sjøsatte de og padlet inn mot Kåfjord. Strålende solk og lite sjø gjorde turen veldig lett, helt til vi skulle snu inne i Kåfjord, og padle ut mot Auskarneset. Da blåste det litt opp, og når man får bølgene i ryggen, er det veldig uforugtsigbart, men ingen tippa, og det var veldig morsomt å prøve å surfe på bølgene med kajakken!

Vi gikk i land på stranda helt ytterst på neset, og fyrte opp bål. Senere på kvelden kom Fredrik vaktmester som har en sånnen hurtigbåt som vi skulle kjøre ring etter! I våtdrakt!!!! "Uheldigvis" punkterte ringen før jeg rakk å prøve...

Vi sov under åpen himmel i fjæra, og det var skikkelig digg å sove ute uten å fryse og sovne til lyden av bølgene, det var digg.

Kommet fram til Auskarnes

JC klar for litt action!

Dagen etter var det hvertfall fint vær, og nesten ingen sjø i det hele tatt! Så i steikende solskinn padlet vi oss hjem til Alta, også det uten at noen veltet.

Liv og Randi, klar for hjemturen

OK PLUSS!?

Kjempefin tur, padling er skikkelig gøy!

Tur: På ski over Finnmarksvidda!

Tidlig fredagsmorgen satte jeg og Ingrid oss på bussen med nesen mot Karasjok. Etter å ha byttet buss x antall ganger, kom vi oss endelig fram dit, hvor vi sprang rett til Rema for å handle winerbrød og snus. Etter ei pølse på statoil var vi kjempeklare til taxituren ut til assebakti hvor vi skulle starte fra. Selv om taxisjåføren prøvde å psyke oss ned, med å flire rått og peke på de første fem km, som var i en slaaak skråning oppover, gikk det veldig bra. Dog, vi hadde bare ett fattig turistkart og gå etter den første dagen, så etter å ha gått i fem timer, og allikevel ikke kommet fram til Ravnastua, hvor vi skulle telte, slo vi likegodt bare opp teltet rett attmed scooterløypa. Stemningen var litt dårlig, for begge to var rimelig skuffa over at vi ikke kom oss dit vi hadde tenkt oss første dagen, men etter litt spaghetti a´la Thess, litt sjokoladekjeks og ”dagens statistikk”, var vi like blide igjen. Klokka var ikke mer enn ni (!!) før vi slokna i soveposene våre.

Ingrid i vannkokinga

Dag to startet vi av gårde presis klokken ni, som planlagt. Humøret var på topp, da vi i det fjerne ante blå himmel, og trodde at den blå flekken etter hvert ville komme nærmere oss.. Vel..
Etter en time, og vel tre kilometer kom vi til Ravnastua. Da var det nesten så jeg dro fram partyfløyta og tutet høyt, men jeg klarte heldigvis å styre meg. Etter en kort kakaopause og litt kjeks, samt litt tekniske problemer med GPS´en, som Ingrid løste på en utmerket måte, var vi klare til å sette nesen mot Mollesjokha, 2,6 mil lenger sør. Etter å ha gått langt og lengere enn langt, med en del pauser, hvor vi bla. en plass på vidda fikk inn Facebook på mobilen (Det kvalifiserte til partyfløyta!), kom vi endelig til ett skilt. Der sto det ”Mollesjokha 9 km. Så mens vi sto der å prøvde å psyke oss opp til å gå de siste 9 km, og gnagde på det fantastiske turbrødet, kom det jammen sant to samer på scooter som stoppet opp. De slo av en prat, og tilbydde seg å kjøre oss siste biten, selv om de skulle en annen vei. Jeg smilte å sa høflig nei, skulle man gå over vidda måtte man jammen sant gå hele veien. I øyekroken så jeg bare at Ingrid sank sammen, og så rimelig oppgitt ut. Vi pratet litt til, før de igjen tilbydde seg å kjøre oss. Atter en gang avslo jeg tilbudet, men.. da de vinket hade, og kjørte andre veien, kjente jeg at jeg angret litt. ”Helvette heller, koffer sa du ikkje at dæm kunne kjørt oss bare litt engang?!?” Ingrid var ikke blid. ”Æ vet, fan… Æ angre litt nu.”
Da vi endelig kom fram til Mollesjokha, kom Eirik fra internatet mitt løpende ut fra den ene hytta. Han, Luggum og Leggy hadde gått motsatt vei, og brukt en dag på det vi hadde regnet å bruke to dager på. De hadde vel og merke bare langrennski og ikke noe særlig med oppakning, men allikevel. Etter å ha pratet med en ikke så veldig hyggelig dame, som var vertinnen på fjellstua, som for øvrig var veeeeldig oppgitt over at vi ikke hadde ringt å bestilt rom (!!), fikk vi ett rom på, kom oss inn, lagde oss mat, spilte kort, drakk aquevit og bare kosa oss.

Kartlesing og GPS fiksing! Veldig morsomt med GPS!

Polfarer Jakobsen i ROSA fra topp til tå!

Den ene samen på scooter vi møtte, mente at det ville gå bedre med pulk i nedoverbakke dersom vi også hadde sameflagg på pulken vår. Nuvel.

Dag tre stod vi opp tidlig, trodde vi. Vi skulle starte å gå halv ni hadde vi planlagt, for dagens etappe var ganske lang. Da vi hadde gått en stund så vi på GPS´en, og så vi hadde gått i to timer allerede! Ikke før senere på dagen fikk vi vite at klokka skulle jo stilles denne natta. GPS´en hadde selvfølgelig stilt seg selv, i motsetning til klokkene våre.

Denne dagsetappen innebar å gå over vannet Lesjavri, ett ei mils langt vann, som de som hadde gått motsatt vei sa var heeeelt forferdelig. I vårt tilfelle var det nesten total whiteout, og mye vind, så det å sette seg ned var ganske uaktuelt, så vi gikk og gikk og gikk og gikk. Midt ute på vannet var det tre finnmarkinger som hadde ett oppvarmet telt, hvor de bodde stortsett hele vinteren for å fiske på isen. Der fikk vi komme inn for å varme oss og spise lunsj. Veldig koselig, og veldig morsomt.
Etter litt kjeks, turbrød og kakao var vi atter en gang klar for å traske oss videre. Det blåste som sagt ganske heftig, men vi, lure som vi er, hadde sjekka værmeldinga og viste at dersom vi gikk fra Assebakti til Alta ville vi få medvind dersom det skulle bli mer vind enn meldt. De stakkarene vi møtte over vannet angret nok bittert på at de ikke hadde gjort det samme. Da vi var kommet oss til Jothka, den tredje fjellstuen, hvor vi egentlig hadde tenkt å telte, bestemte vi oss for å bare peise på, og gå helt ned til Alta samme dag. Så etter en kaffekopp inne på den mye triveligere fjellstuen enn den forrige vi var på, var vi klare til å gå. VI kom i snakk med to stk som jobbet for Finnmarksløpet, med å plukke opp stikker fra løpet, som tipset oss om at ett stykke nedi scooterløypa delte finnmarksløptraseen og scooterløypa seg. Dersom vi heller fulgte finnmarksløptraseen ville vi komme ned med Altaelva og Sorrisniva (der hvor ishotellet er, altså mye nærmere Øytun), istedenfor å gå ned til Stilla, og måtte betale 500-600,- i taxipenger.
Da vi var kommet til punktet hvor løypene skilte seg, to de to karene oss igjen. De tilbydde oss skyss de siste kilometerne ned til Sorrisniva, og fortalte at de skulle faktisk helt ned til Øytun, og hadde en bil der de parkerte scooterne, og kunne kjøre oss opp til skolen etterpå. Vi hadde lært av gårsdagen, og takket derfor ja. Vi fikk da kjøre scooterne, mens de plukket opp stikkene, - kjempegøy!

Ingrid utenfor Jothka, tommel opp for å bare peise på videre, og bare bruke tre dager! (og for nytraktet kaffe inne på fjellstua!)

Vi kom hjem til Øytun i åttetiden på kvelden, etter å ha tilbakelagt godt over tre mil på en dag. Med pulk og feller, og verdens verste skisko var det ganske langt! Beina våre var så såre og gnagsårfylt at det var ikke måte på. Etter en varm dusj, utpakking og litt middag, slokna vi på sofaen nede i stua.

En alle tiders tur, med mange artige opplevelser, vi seint blir å glemme. Var veldig mange morsomme hendelser, men ikke alt kan skrives ned.

Veldig morsomt å kunne si at jeg har gått over vidda, og bare brukt tre dager! Stolt av meg selv, og ikke minst av Ingrid, som ikke har vært på tur siden 10. Klasse, og aldri gått med pulk før. Thanks mate, kunne ikke hatt en bedre turkamerat.