Bildespam; lever livet på Øytun!

Skolehverdagen...

Martine

Det ene nyski-paret, en vektkombo med ski+binding på NADA!

Ryddig og nyomøblert rom

Snøkino i "hagen"

Sløyden, OP´s favorittrom, må vaskes en gang iblandt det og.

Cosy crib på utstyrsrommet, vi røyker vannpipe!

Perlemorsskyer

KA-CHING!

Ett lite hverdagsinnlegg fra Øytun.

Sløyden på skolen har etterhvert blitt OP´s lille "hule". Her finner man alltid noen fra klassen man kan henge med, nerde ski med, prate ski med, lage ski med, eller generelt bare prate tøv og tøyse. Da jeg holdt på å lage skiene mine hadde jeg liksom en grunn til å være der, men nå føler jeg at jeg trenger egentlig ingen grunn til å være der lengre. Det er rett og slett koselig der, og det er alltids noe man kan hjelpe til med, rydde litt så Oddis blir glad, eller bare surre. I går kom fellene mine, så da monterte vi bindinger på de hjemmelaga skiene mine. De ble riktig så fine altså! Idag kom skiene, så nå har de også bindinger. Begge parene skal testes i helga, blir spennende.

Ellers har ustyrsrommet på Pæska, blitt forvandlet til ett vannpipe-røyke-rom. Vannpipe er en morsom sak. Jeg, som aldri har røkt noe som helst i hele mitt liv, får voldsomme hosteannfall hver gang jeg poffer litt frukttobakk, men det er uhyre morsomt for det andre, og vi koser oss jo, så det får man tåle.

Ellers er Øytun fortsatt flott, men mange morsomme ting som skjer framover. Hurra meg durra, lekeskole er fantastisk.

Dagsturen som ble lengre..

Da har vi vært på Øytuns svar på "overlevelsesdøgn". Vi skulle klare oss ett døgn på det som befinner seg i dagstursekken vår hver gang vi er på topptur - eller bare en vanlig trasketur i skogen. Liten sovepose, liggeunderlag (da i form av disse som man tar med på påsketuren, ikke oppblåsbart), dunjakke, vindsekk, ekstra ulltrøye, matpakke (8 skiver), vanlig skredustyr (spade, søkestang, S/M), nødproviant (nøtter og tørket frukt) og drikkeflaske er det som er i min dagstursekk når vi drar på tur. Men jeg hadde lurt med duntøflene mine denne gangen, for i klamme sokker blir man fort kald på føttene.

Vi dro til Sarves (atter en gang) og labbet oppover "øytun-lia", hvor vi har vært x-antall ganger tidligere i år. Rett oppfor tregrensa begynte vi å grave snøhuler, etter å ha sjekket snødybden rundtomkring. Jeg, Stian og Håkon Eggebø skulle grave hule ilag, og ettersom alle vi har sovet i snøhule opptil flere netter alle sammen, sier det seg selv at det å grave en snøhule, som var stortsett rett etter boka ikke var noe problem! Hulen vår var unnagjort på under to timer! Effektivitet, der har du oss.

Ettersom vi ikke hadde stort å fylle dagen med, og klokken bare var rundt 11 når vi var ferdige å grave hulen, ble det en liten utfordrin å finne på ting å gjøre. Skiene våre var gravd ned, for å få inngangen lavere enn "gulvet" i hulen, slik at den kalde luften skulle sige ut, derfor var skikjøring ikke akkurat ett veldig aktuelt tema. Jeg og Stian, samt Tore, prøvde iherdig å lage bål, men det som skulle være "denne store uværsstorm, -Ask" blåste puslete, men samtidig nok til at bål ble det lite av.

Eggebø og Even lagde imidlertidig en iglo, som ble døpt til Cosy-crib. Denne var opprinnelig tenkt til piperøyking (som forøvrig er blitt den nye store Øytunhobbyen), men etterhvert samlet hele klassen seg inne i den, noe som både var meget intimt og veeeeldig koselig. Klokka seks fant vi veien til soveposene våre i hula, fortsatt uten å ha sett særlig til Ask.

I hula vår kosa vi oss skikkelig, og det ble utvekslet en del røverhistorier, om både det ene og det andre.

Klokka elleve neste dag knakk vi oss ut av hula, fortsatt like varm og fornøyd. Riktig behagelig blir det jo ikke med slikt ett tynt liggeunderlag, men jeg skal absolutt ikke klage. Var mange ymse huler ute å gikk i klassen, men alle overlevde, og bare en fikk frostskader, selvom mange frøys.

Lærerik, og veldig morsom tur. Synes det var særs behagelig å være "værfast", men det hjelper alltid på at vi er verdens triveligste gjeng å være på tur sammen med.

Det eneste jeg faktisk klarte å glemme, som bruker å være i dagstursekken, var kameraet mitt. Så bilder kommer etterhvert, når jeg klarer å knabbe Håkon sitt kamera. :)

MAAGISK!

Tidlig, tidlig i dag morgest, kjørte en rimelig fylt opp pysjelysj av gårde mot Laslettinden, ca 1,5 time unna Øytun. Halv åtte var forlot vi gårdsplassen utenfor skolen, vel vitende om at hjemme i Tromsø, ligger stortsett alle mine venner hjemme i senga og er bakfulle. Mens Henrik (Flyt) og Håkon (i min klasse) sov i baksetet, skravlet jeg og Stian stortsett hele turen fram til Alteidet.
Målet med turen var kos, og vi hadde ett lite håp om å få se solen fra toppen, om vi klarte å time det riktig.
På parkeringsplassen møtte vi en lokalmann, som slo følge med oss veien opp. Laslettinden ligger på litt under 1000 moh, og vi brukte vel ca 1,5 time opp. Hele veien gikk vi bare og sukket, og beundret lyset. Lyset i Nord-norge når solen snart kommer tilbake kan ikke måles med noe. Fargespill, i alle mulige slags farger. Jeg klarte aldri helt å bestemme meg for hvilken side det var finest å se på. På høyresiden var det pastellfarger, med hvite steilie fjell i så langt man kunne se, mens på venstresiden krøyp solen stadig lengre opp på himmelen, og det orange og gule lyset lekte seg mellom fjelltoppene.
Like før toppen, tittet jammen solen fram mellom fjellene også! Snakk om flaks! Håkon var raskt ute med å si ”tan when you can!”, så vi har ett liiiiite håp om at vi kanskje har fått litt farge i fjeset i løpet av dagen.
Kjell, den lokale veldig trivelige mannen vi gikk med, fortalte at han hadde vært her i går også, men da uten å se solen. Snakk om å timing!
Etter litt brødskiver, kakao og sjokolade var vi klare for nedkjøringen. Idet vi var på vei ned, kom fire gutter fra Peak/Guide til toppen, siden de startet en halvtime seinere enn oss fra Øytun.
Nedkjøringen var himmelsk, og helt klart årsbeste. 10-15 cm pudder på hardt skarelag. Skikkelig dra-på-føre!

Vi var rimelig fornøyde etter en fantastisk tur!

Iløpet av denne uka har jeg rundet min 28. Skidag! Vi har vært i bakken og trent teknikk flere dager på rad, og skiteknikken kommer seg virkelig.
Jeg har vært å hilst på Nancy, hesten jeg trente etter jeg kom fra Lhmr, og fikk plutselig tilbud om å ri. Så jeg fikk stilnet litt av hesteabstinensene, og har nå ett tilbud om å komme å ri så mye jeg vil, gratis.
I går var vi på Sarves og hadde om sikkerhet og førstehjelp i vinterfjellet. Jeg var markør, og hadde knekt foten. Lå derfor i pulken, godt innpakket i dunjakker, fjellposer og hadde det særs behagelig. Prinsesser går ikke selv, de ligger i pulk. Nemlig.
Ellers har vi hatt elevkveld, Marit-Arktis som sto for god mat og god stemning i går kveld. I morgen er det skreddag, hvor vi skal undervise resten av skolen. Blir spennende, og lærerikt.

Nu skal det bestilles nye ski, og spises søndagsmiddag. Hurra meg durra.

Babyprosjekt 1; FERDIG!

Slapp av pappa, det er SKIENE mine overskrifta sikter til. For ja, - det er nemlig fiks ferdig! Etter mange mange måneders arbeid, mye venting, mye banning (ikke alltid man får til) er nå skiene mine klar til bruk. Steinsliping av sålen gjennstår, men det må vente til Øytun får steinslipemaskinen hit. Så til uka får jeg de nye bindingene mine, og da blir det prøvekjøring.

Det var veldig mange hjemme som lurte på hvordan i guds navn vi har klart å lage ordentlige ski, her er oppskriften:

Vi startet med å lage en mal av hvordan vi ville ha skien på data. Her bestemte vi lengde og mål. Deretter var det bare å skjære ut denne malen, for så å begynne å lage sålen. Etter å ha skjært ut sålen limte vi på stålkanter. Her gjaldt det å være nøyaktig og presis i arbeidet, for stålkanten måtte bøyes til å passe til sålen.

Jeg og Johanna hadde lik mal.

Trekjernen i skien fikk vi også velge selv. Hvilke tresorter, samt hvordan profilering man har på skien, avgjør stortsett alt av egenskapene til skien. Kjernen min består av bjørk, som er ett veldig spenstig treslag, osp, som er mykt og lett og ask, som stivt, hardt og tungt. Tanken bak disse treslagene var og få en middels stiv ski, som ikke veide for mye.

Deretter var det profileringen, som bestemmer hvor tykk/tynn skien er på de forskjellige delene. Jeg ville ha en ganske stiv bakski, men myk framski, så derfor er skien min tynnere framme enn bak.

Etter at profileringen var ferdig freste vi ut ett spor på undersiden av kjernen, slik at sålen med stålkanter passet. Fresingen skulle være like dyp som en stålkant, hverken mer eller mindre. Dette arbeidet tok meg nesten to dager! Men skal man ha bra resultat, lønner det seg å være nøye.

Profilering. Du er stålkanten jeg brukte til å måle med. Tidkrevende arbeid!

Så var det "bare" å hive skien i pressa. To lag glassfiber, pluss ett ekstra lag der bindingen skal være. Masse epoxy, og trykket på toppen. Jeg valgte å ha bøk finèr under trykket, slik at kjernen ikke vises igjennom. Dette fordi vi har en tip/tail plastikkbit framme og bak, som er svart. Jeg synes ikke det var veldig fint når det vistes igjennom trykket mitt. I pressen bestemte vi hvordan vi ville ha tupp og baktupp. Jeg har rocker på skiene mine. Dette vil si at skien bøyer seg mye tidligere enn en vanlig ski gjør. Litt bananform rett og slett. Rockeren gjør at skien flyter bedre i puddersnø.

Skiene i pressa.

Så her er resultatet da. Kan ikke annet enn å si meg superfornøyd, og ikke minst overrasket over at resultatet ble så sinnsykt bra! Skien ser kanllbra ut, og er akkurat som jeg hadde tenkt meg. Målene på disse lekkerbiskene er 145-113-133, og de er 178 cm høye. De ble som forventet, en relativt ski bakski, litt mykere framski, og slettes ikke verst når det gjelder vekten. Rockeren min ble helt perfekt, og når Stian, skieksperten i klassen, sier at han DIGGER formen på skien min, ja da må jeg ha gjort noe rett. Enjoy bildene!

Rockeren i tuppen min!

Glad, fornøyd og FERDIG!

Tilbake i himmelen

Det er nå tre dager siden jeg kom til Øytun. To av de har jeg vært på ski. Ingen kan si at klasserommet, og skolehverdagen min ikke er behagelig!

Onsdag var det linjefag. Peak/Guide og OP tok buss til Leirvassbotn, som er ca 40 min kjøring nord for Øytun. Vi ble sluppet av bussen, og til alles store "glede" var det -28 grader der vi startet fra!! Det var så kaldt at fellene krympet!!!! OP skulle kjøre ganske mye brattere enn P/G, så vi skilte lag stortsett helt fra start. Tror vi alle merket at det har vært juleferie, og med Bjørn i superform, spurtende framst var det nok flere enn meg som pesa som en flodhest den første halvtimen. Oppover høyden ble det heldigvis varmere.

Dagen var veldig lærerik, med mange stopp for å grave i, kjenne på, hoppe på og klappe på snøen. Vi skal i midten av Januar ha skreddag for hele skolen, hvor vi skal være instruktører, så vi lærte mange fine måter, både for oss selv, og for å lære bort, til å bli klokere på snølaget. Nedkjøringen var morsom, og etter å ha pugga posisjon hele jula gikk det overraskende bra!

Idag har vi hatt valgfag. Vi har startet på nye valgfag nå, og jeg har ski og telemark. Teknikktrening i bakke, veeeldig lærerikt.

Vi er hele 45 stk, så jeg var litt usikker på hvor god oppfølging vi kom til å få. Men det viste seg at vi som kjører rando fikk egen lærer! Og vi er bare seks stk!!! Lykke!! Så Odd Erik har masa på oss i hele dag. Knær over tær, ubehagelig i leggen, rett overkropp, ikke falle bakpå med overkroppen. Armene med, enkelt, dobbelt stavsett, krumme ryggen, - YES!! JEG FIKK TIL!

Utrolig artig når man får til! Og endelig, ENDELIG har jeg blitt kvitt det å henge bakpå i skoen. Overkroppen faller fortsatt litt tilbake, men det er hvertfall stor forbedring. Hurra meg durra.

Så ja, det var veldig fint å komme tilbake til Øytun.

Litt trist

Første halvåret gikk uendelig fort. Svusj, så var det juleavslutning! Vi hadde hørt Fredrik-stipp holde tale om at selvom man blir kjent med mange nye, er det alltids noen man ikke blir så godt kjent med, Og at man vil angre i ettertid, når man står der i Mai, og gråter og klemmer noen man egentlig ikke kjenner. Vi hadde hørt mannskoret synge nordnorsk julesalme, og sett hvor flotte guttene "våre" er, vi hadde gått rundt juletreet, sunget, spist, vært glade. Så stod vi der i gymsalen, søskenring. Alle holder i hverandres hender med ett lite telys foran beina våre. Jeg innser akkurat da, at jeg kjenner ikke personen jeg holder i handa. Så idet vi takker for måneden, uka, dagen, kvelden, og blåser ut lyset, lover jeg meg selv at neste halvår, skal jeg gjøre enda mer utav denne herlige plassen, og bli kjent med enda flere.

Nå blåses straks siste fire mnd av Øytun igang. På disse fire mnd skal jeg til Lyngen å kjøre ski, jeg skal til Sarek og bo i telt i ti dager, jeg skal bomse en hel uke, ha vinter og påskeferie, og ikke minst kjøre mye ski. Det sier seg vel selv at disse mnd kommer til å gå fort. Om ikke enda fortere enn de før jul.

Det er på en måte skikkelig trist at det snart er over. At jeg snart ikke skal se Hedda valse naken i gangen mer, og at jeg og Mathilde ikke skal klage høylytt over rotet i stua. Men samtidig kribler det i magen når jeg tenker på at jeg skal studere til høsten.

Så nå skal jeg nyte de siste mnd til det fulle, og ikke minst, - bli kjent med de jeg ikke rakk og bli kjent med før jul.

GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!