Dagsturen som ble lengre..

Da har vi vært på Øytuns svar på "overlevelsesdøgn". Vi skulle klare oss ett døgn på det som befinner seg i dagstursekken vår hver gang vi er på topptur - eller bare en vanlig trasketur i skogen. Liten sovepose, liggeunderlag (da i form av disse som man tar med på påsketuren, ikke oppblåsbart), dunjakke, vindsekk, ekstra ulltrøye, matpakke (8 skiver), vanlig skredustyr (spade, søkestang, S/M), nødproviant (nøtter og tørket frukt) og drikkeflaske er det som er i min dagstursekk når vi drar på tur. Men jeg hadde lurt med duntøflene mine denne gangen, for i klamme sokker blir man fort kald på føttene.

Vi dro til Sarves (atter en gang) og labbet oppover "øytun-lia", hvor vi har vært x-antall ganger tidligere i år. Rett oppfor tregrensa begynte vi å grave snøhuler, etter å ha sjekket snødybden rundtomkring. Jeg, Stian og Håkon Eggebø skulle grave hule ilag, og ettersom alle vi har sovet i snøhule opptil flere netter alle sammen, sier det seg selv at det å grave en snøhule, som var stortsett rett etter boka ikke var noe problem! Hulen vår var unnagjort på under to timer! Effektivitet, der har du oss.

Ettersom vi ikke hadde stort å fylle dagen med, og klokken bare var rundt 11 når vi var ferdige å grave hulen, ble det en liten utfordrin å finne på ting å gjøre. Skiene våre var gravd ned, for å få inngangen lavere enn "gulvet" i hulen, slik at den kalde luften skulle sige ut, derfor var skikjøring ikke akkurat ett veldig aktuelt tema. Jeg og Stian, samt Tore, prøvde iherdig å lage bål, men det som skulle være "denne store uværsstorm, -Ask" blåste puslete, men samtidig nok til at bål ble det lite av.

Eggebø og Even lagde imidlertidig en iglo, som ble døpt til Cosy-crib. Denne var opprinnelig tenkt til piperøyking (som forøvrig er blitt den nye store Øytunhobbyen), men etterhvert samlet hele klassen seg inne i den, noe som både var meget intimt og veeeeldig koselig. Klokka seks fant vi veien til soveposene våre i hula, fortsatt uten å ha sett særlig til Ask.

I hula vår kosa vi oss skikkelig, og det ble utvekslet en del røverhistorier, om både det ene og det andre.

Klokka elleve neste dag knakk vi oss ut av hula, fortsatt like varm og fornøyd. Riktig behagelig blir det jo ikke med slikt ett tynt liggeunderlag, men jeg skal absolutt ikke klage. Var mange ymse huler ute å gikk i klassen, men alle overlevde, og bare en fikk frostskader, selvom mange frøys.

Lærerik, og veldig morsom tur. Synes det var særs behagelig å være "værfast", men det hjelper alltid på at vi er verdens triveligste gjeng å være på tur sammen med.

Det eneste jeg faktisk klarte å glemme, som bruker å være i dagstursekken, var kameraet mitt. Så bilder kommer etterhvert, når jeg klarer å knabbe Håkon sitt kamera. :)