Tur: På ski over Finnmarksvidda!

Tidlig fredagsmorgen satte jeg og Ingrid oss på bussen med nesen mot Karasjok. Etter å ha byttet buss x antall ganger, kom vi oss endelig fram dit, hvor vi sprang rett til Rema for å handle winerbrød og snus. Etter ei pølse på statoil var vi kjempeklare til taxituren ut til assebakti hvor vi skulle starte fra. Selv om taxisjåføren prøvde å psyke oss ned, med å flire rått og peke på de første fem km, som var i en slaaak skråning oppover, gikk det veldig bra. Dog, vi hadde bare ett fattig turistkart og gå etter den første dagen, så etter å ha gått i fem timer, og allikevel ikke kommet fram til Ravnastua, hvor vi skulle telte, slo vi likegodt bare opp teltet rett attmed scooterløypa. Stemningen var litt dårlig, for begge to var rimelig skuffa over at vi ikke kom oss dit vi hadde tenkt oss første dagen, men etter litt spaghetti a´la Thess, litt sjokoladekjeks og ”dagens statistikk”, var vi like blide igjen. Klokka var ikke mer enn ni (!!) før vi slokna i soveposene våre.

Ingrid i vannkokinga

Dag to startet vi av gårde presis klokken ni, som planlagt. Humøret var på topp, da vi i det fjerne ante blå himmel, og trodde at den blå flekken etter hvert ville komme nærmere oss.. Vel..
Etter en time, og vel tre kilometer kom vi til Ravnastua. Da var det nesten så jeg dro fram partyfløyta og tutet høyt, men jeg klarte heldigvis å styre meg. Etter en kort kakaopause og litt kjeks, samt litt tekniske problemer med GPS´en, som Ingrid løste på en utmerket måte, var vi klare til å sette nesen mot Mollesjokha, 2,6 mil lenger sør. Etter å ha gått langt og lengere enn langt, med en del pauser, hvor vi bla. en plass på vidda fikk inn Facebook på mobilen (Det kvalifiserte til partyfløyta!), kom vi endelig til ett skilt. Der sto det ”Mollesjokha 9 km. Så mens vi sto der å prøvde å psyke oss opp til å gå de siste 9 km, og gnagde på det fantastiske turbrødet, kom det jammen sant to samer på scooter som stoppet opp. De slo av en prat, og tilbydde seg å kjøre oss siste biten, selv om de skulle en annen vei. Jeg smilte å sa høflig nei, skulle man gå over vidda måtte man jammen sant gå hele veien. I øyekroken så jeg bare at Ingrid sank sammen, og så rimelig oppgitt ut. Vi pratet litt til, før de igjen tilbydde seg å kjøre oss. Atter en gang avslo jeg tilbudet, men.. da de vinket hade, og kjørte andre veien, kjente jeg at jeg angret litt. ”Helvette heller, koffer sa du ikkje at dæm kunne kjørt oss bare litt engang?!?” Ingrid var ikke blid. ”Æ vet, fan… Æ angre litt nu.”
Da vi endelig kom fram til Mollesjokha, kom Eirik fra internatet mitt løpende ut fra den ene hytta. Han, Luggum og Leggy hadde gått motsatt vei, og brukt en dag på det vi hadde regnet å bruke to dager på. De hadde vel og merke bare langrennski og ikke noe særlig med oppakning, men allikevel. Etter å ha pratet med en ikke så veldig hyggelig dame, som var vertinnen på fjellstua, som for øvrig var veeeeldig oppgitt over at vi ikke hadde ringt å bestilt rom (!!), fikk vi ett rom på, kom oss inn, lagde oss mat, spilte kort, drakk aquevit og bare kosa oss.

Kartlesing og GPS fiksing! Veldig morsomt med GPS!

Polfarer Jakobsen i ROSA fra topp til tå!

Den ene samen på scooter vi møtte, mente at det ville gå bedre med pulk i nedoverbakke dersom vi også hadde sameflagg på pulken vår. Nuvel.

Dag tre stod vi opp tidlig, trodde vi. Vi skulle starte å gå halv ni hadde vi planlagt, for dagens etappe var ganske lang. Da vi hadde gått en stund så vi på GPS´en, og så vi hadde gått i to timer allerede! Ikke før senere på dagen fikk vi vite at klokka skulle jo stilles denne natta. GPS´en hadde selvfølgelig stilt seg selv, i motsetning til klokkene våre.

Denne dagsetappen innebar å gå over vannet Lesjavri, ett ei mils langt vann, som de som hadde gått motsatt vei sa var heeeelt forferdelig. I vårt tilfelle var det nesten total whiteout, og mye vind, så det å sette seg ned var ganske uaktuelt, så vi gikk og gikk og gikk og gikk. Midt ute på vannet var det tre finnmarkinger som hadde ett oppvarmet telt, hvor de bodde stortsett hele vinteren for å fiske på isen. Der fikk vi komme inn for å varme oss og spise lunsj. Veldig koselig, og veldig morsomt.
Etter litt kjeks, turbrød og kakao var vi atter en gang klar for å traske oss videre. Det blåste som sagt ganske heftig, men vi, lure som vi er, hadde sjekka værmeldinga og viste at dersom vi gikk fra Assebakti til Alta ville vi få medvind dersom det skulle bli mer vind enn meldt. De stakkarene vi møtte over vannet angret nok bittert på at de ikke hadde gjort det samme. Da vi var kommet oss til Jothka, den tredje fjellstuen, hvor vi egentlig hadde tenkt å telte, bestemte vi oss for å bare peise på, og gå helt ned til Alta samme dag. Så etter en kaffekopp inne på den mye triveligere fjellstuen enn den forrige vi var på, var vi klare til å gå. VI kom i snakk med to stk som jobbet for Finnmarksløpet, med å plukke opp stikker fra løpet, som tipset oss om at ett stykke nedi scooterløypa delte finnmarksløptraseen og scooterløypa seg. Dersom vi heller fulgte finnmarksløptraseen ville vi komme ned med Altaelva og Sorrisniva (der hvor ishotellet er, altså mye nærmere Øytun), istedenfor å gå ned til Stilla, og måtte betale 500-600,- i taxipenger.
Da vi var kommet til punktet hvor løypene skilte seg, to de to karene oss igjen. De tilbydde oss skyss de siste kilometerne ned til Sorrisniva, og fortalte at de skulle faktisk helt ned til Øytun, og hadde en bil der de parkerte scooterne, og kunne kjøre oss opp til skolen etterpå. Vi hadde lært av gårsdagen, og takket derfor ja. Vi fikk da kjøre scooterne, mens de plukket opp stikkene, - kjempegøy!

Ingrid utenfor Jothka, tommel opp for å bare peise på videre, og bare bruke tre dager! (og for nytraktet kaffe inne på fjellstua!)

Vi kom hjem til Øytun i åttetiden på kvelden, etter å ha tilbakelagt godt over tre mil på en dag. Med pulk og feller, og verdens verste skisko var det ganske langt! Beina våre var så såre og gnagsårfylt at det var ikke måte på. Etter en varm dusj, utpakking og litt middag, slokna vi på sofaen nede i stua.

En alle tiders tur, med mange artige opplevelser, vi seint blir å glemme. Var veldig mange morsomme hendelser, men ikke alt kan skrives ned.

Veldig morsomt å kunne si at jeg har gått over vidda, og bare brukt tre dager! Stolt av meg selv, og ikke minst av Ingrid, som ikke har vært på tur siden 10. Klasse, og aldri gått med pulk før. Thanks mate, kunne ikke hatt en bedre turkamerat.