Slutten på OP 09/10

Kvelden jeg tror jeg har gruet meg mest til er over. I går, samlet OP 09/10 seg for siste gang i stua til lærer Bjørn. For siste gang lagde vi digg mat, og vi avluttet også her som vi startet, med kebab. Den samme nydelige kebaben som innledet OP-året ved Gampvasslia, som fikk alle andre elever til å bli grønne av missunnelse.
For siste gang har vi hodt damenes- og herrenes tale, som ble gjennomført med stil av Johanna og Simen, med mange velformulerte ord, og mye latter. Vi tuller litt i velkjent OP stil stil, og ler mer.

Da bildeserien, med 470 utvalgte bilder fra året snurret på tv´en, gikk det opp for meg at vi faktisk er ferdige. Vi er ferdige med å være en klasse, Off-pisterne, som alltid har med seg lite på tur og er de største utstyrsfreakene. Vi skal ikke mer på tur sammen som Off Piste, men herregud for noen turer vi har hatt. Det å sitte å se på bilder, å huske stemninga, man klarer nesten å lukte bållukta rive i nesa. Man kjenner nysnøen pjuske deg i ansiktet mens fantastiske skibilder glir over tvskjermen. Og man kjenner at tårene bare presser på. Men alle smiler. Fordi det har vært så flott.

Så sitter man der etterpå. Helt stille. Alle tenker. Tenker på hvor utrolig heldige vi er som har fått ta del i dette. Fått være en del av et helt sinnsykt bra fellesskap, og hatt det så utrolig fint sammen, hele gjengen. Og det er på tide å si fine ting til hverandre. En etter en får vi servert fine ord, fine historier som man vil bli husket for og smil. Smil fordi ikke alle klarer å si noe. Snufsing. Tårevåte øyne.
Da Johanna skulle komme med sin felleshilsen til hele klassen, og begynte å gråte høylydt, var vi flere som kastet oss med på hulkingen. Jeg torte ikke åpne munnen for å si noe som helst, selv om det var så mye jeg ville sagt. Skulle så gjerne fortalt, nok en gang, hvor indelig glad jeg er blitt i alle i klassen, og hvor stor pris jeg setter på alle, men jeg har ikke sjangs. Håper jeg kan få skrevet det ned i minnebøkene til folk.

Til slutt var det Bjørns tur til å holde ”tale”. Han skulle fortelle oss om hva han ble å huske klassen best for. Og det hadde vi vel gjort ganske klart like før. For en utrolig reflektert gjeng vi er. Vi har skjønt så mye mer enn mange andre klasser har skjønt. Vi har ett helt sinnsykt samhold i klassen, og ja, - vi har hatt problemer underveis, men alle har hjulpet til med å løse de. Det er helt utrolig å se hvordan man i løpet av året har bygd opp folk, å se hvordan de har vokst og blitt trygge på seg selv. OP 09/10 har drevet med lagspill på høyt nivå, hvor det alltid har vært viktigst å ”spille” de andre spillerne gode, og se at de lykkes, framfor å lykkes selv.

Det er så utrolig trist at vi er ferdige på Øytun, men samtidig er det jo ett veldig godt tegn at det er så trist å si hade til klassen. Det er slutten på OP 09/10 men starten på noe nytt og flott, og ikke minst starten på utolig mange vennskap jeg tror kommer til å vare livet ut.

Så tusen takk, tusen takk for at jeg fikk være en del av denne flotte klassen. Takk for alle de utrolig flotte tilbakemeldingene jeg fikk i går, de skal jeg ta med meg videre, og gjemme godt, sammen med en million fantastiske minner.