Tur: VINTERFERIE MED BOMSING!

Simen og Stian er klare til avgang.

Torsdagsmorgen, nesten presis klokka ni (tiltross for at Simen kom opp med det fantastiske slagordet ”presis klokka ni, da møtes vi”, klarte han ikke å møte presis, men dog, ferie er ferie!) forlot, atter en gang, en fullpakket pysjelysj med tre glade OP elever Øytun-tunet. Målet med ferien var for vår del; dra dit snøen er best, og TAN WHEN YOU CAN. Hadde store planer om å få skibrilleskille, men må nok jobbe litt mer med den.

Vi (som forresten var meg, Simen og Stian) hadde sett oss ut ett par fjell som så meget interessante ut. Da måtte vi over til Troms fylke, og jeg må si det var flott å puste inn litt troms-luft i stedet for den scooter og rein-forurensa lufta her i Finmark.
Vi fant oss en dal, like utenfor Storslett, som het Durmålskardalen, hvor vi fikk parkere hos en særs trivelig gammel dame, som også viste seg å være eier av hele dalen!
Dalen lå midt mellom to relativt bratte fjell. Ettersom vi passerte skredgate etter skredgate, var det lett og skjønne at her gikk det skred ofte! Vi vurderte dog skredfaren til relativt liten, iogmed at det har vært lite snøfall, samt av østavinden har pløyd gjennom dalen og tatt med seg det av snø som evt har dalt den siste tiden.
Innerst i dalen slo vi opp telt og ordnet leirplass. Vi tok en kort rekogniseringstur opp over skoggrensa for å sjekke forhold, og planlegge morgendagens rutevalg.

Rekogniseringstur med OK utsikt!

Vel nede i teltet lagde vi middag, som Stian sto for denne dagen; hjemmelaga pastasaus med kjøttdeig og spaghetti! Yummi! Kvart på åtte (!!!!) fant vi veien til soveposene, og sov kjempegodt mens det var godt over 20 minus utenfor teltduken.

Er det ferie, så er det ferie, konstanterte vi fredagsmorgen, og drøyde det helt til klokka ti før vi begynte å krype oss ut av teltet. Dagens mål var å komme seg opp på Svarttinden, hvor toppen lå rett under 1000 m. Med sola i ryggen ruslet vi oppover i ett særs behagelig tempo. Tok oss god til til å prate sammen, se på den syke utsikten og bare kose oss. Ca 70 høydemeter fra toppen måtte jeg konstantere at høydeskrekken satt inn, og vi bestemte oss for å ta av fellene her. Kjøringen ned var relativt bratt, og snøen var ikke mye å skryte av. Men man blir god av å kjøre ski på slikt føre! Veklset mellom vindpakket, løssnø, skare og tidvis is! Etter en del photosessions ned den fine ryggen, og krattkjøring var vi nede ved teltet igjen rundt to-tiden. Vi bestemte oss for at vi ikke hadde mer vi ville gjøre i den dalen, pakket leir og satte kursen mot bilen.
Vi vendte nesen nordover igjen, og siden Simen hadde tidenes styggeste hoste, fikk vi sove inne på hytta til Bjørnulf på Alteidet. Den hadde nemlig Erik og pappan hans leid. Kvelden besto av kortspilling og wrapsspising.

Nærmer oss toppen. Displinert gåing, med Simen i front

Ok vær?

Meg i farta nedover! (Ja, vet jeg er bakpå...)

Durmålskaret, fornøyd etter nedkjøringen

Ryggen til venstre i bildet er den vi var på. Bildet tatt fra veien, like før man kjører over Kvænangsfjellet.

Lørdagsmorgen klokka ni var vi klare til å gå opp i lillegryta bak Laslettinden. Her skulle det være store mengder god snø, og med solen i annsiktet ruslet vi oppover. Gryta skuffet på ingen måte! God snø, fint vær og passe bratt. Vi rakk å få med oss sola hele tida, også inne i gryta, noe som var veldig fint.

På vei inn i gryta

OK med påskevær!

Stian, OK+ utsikt!

Stian leker seg nedover

SÅ, klokka tolv på formiddagen var vi ferdige med det vi skulle gjøre i vinterferien vår, og kjøre hjemover mot Øytun. En skikkelig fin og lærerik tur, og ikke minst en fin oppladning til firedagerstur til Rotsund til uka. J