Tur: Øvre Tverrelvtinden

Fint lys

I går morges satte vi oss atter en gang inn i Arctic tours sin buss for å bli fraktet mot Alteidet. Midt mellom Langfjordbotn og Alteidet, hoppet vi ut av bussen mens Peak/guide loffet videre.

Målet for turen vår var for det første, en litt mild start på vinter-teltlivet, og sist men ikke minst, komme oss opp på enten Øvre eller Nedre Tverrelvtinden, alt ettersom hvilke av disse to som var minst skredutsatt, værutsatt, og selvfølgelig hvor det var best snø.

De fleste teltlagene valgte å pakke i pulk, for å øve oss litt på dette. I Lyngen og Sarek er det pulk som blir brukt, så like greit å bli litt kjent med pulkpakking og -draging før man skal dit. Jeg meldte meg frivillig til både å dra og pakke pulken, fordi jeg synes det er kjempespennende med pulk rett og slett! Nesten litt som å være på ekspedisjon... Nesten hvertfall. Feltduken til pappa (Unnskyld for at jeg har den pappa! Du vet hvor den er om du skulle trenge den) var utmerket å pakke i, og med 4 mm. tau ble alt surret og stroppet fast.

Pulken, ferdigpakket

Hele tre OP elever glimtet med sitt fravær, ei med spysjuka, og to med div. kropslige skader. Men til gjengjeld hadde vi med oss tidenes triveligste UTE journalist, som tok bilder og intervjuet oss, i det som skal bli en folkehøgskole-guide neste Januar i UTE.

Tore holder på å slå opp teltet vårt.

Gårsdagen var preget av veldig flatt lys. Når man kommer opp over tregrensa på Øvre Tverrelvtinden, er du i skredterreng uansett hvor du står, og det er ei eneste stor terrengfelle, hele "gryta" opp mot toppen. Vi gikk ca halvveis mot toppen, mest for å kjenne på snølaget og gjøre oss opp meninger om hvilke rute vi evt skulle ta til toppen i morgen. Det var vanskelig å kjøre ned, tiltross for at jeg hadde min nye superhodelykt med 900 lumen. Flatt lys og gamle skred gjorde det vrient å se hvordan snøen var, men alle kom seg helskinnet ned. I skogen derimot, var det fantastisk skogskjøring, så jeg og Johanna tok like gjerne en tur til etterpå.

Som alltid kosa vi oss på kvelden, jeg hadde bakt turoverraskelse, krydderkake, noe som falt i smak hos alle. Håkon Eggebø hadde tatt med seg hjemmelaget fenalår, fantastisk tiltak!!!

Heldig som jeg er, som er på teltlag med verdens snilleste gutter, fikk jeg sove i midten. Lenge siden jeg har hatt det så varmt i en sovepose! Tolagsløsningen, med den nye dunposen og en tynn syntetsommerpose fungerer utmerket. Så tiltross for iherdig snorking både på høyre og venste side sov jeg godt.

Klokka åtte idag morges var vi klare til å gå igjen. Lyset var knallbra, akkurat slik værmeldingen lovte, så her var det egentlig bare å "peise på" (på godt nordnorskt..). Etter å ha passert punktet vi snudde på igår, ble det betydelig brattere. Disiplinert gåing, med 10 m. mellomrom mellom hver elev, funket for første gang i OP 09/10´s historie. Tiltross for bratt føre, vurderte vi skredfaren til bare 1 på skalaen, pga vindretningen, kuldeperioden og lite nedbør de siste ukene.

Skal ærlig innrømme at høydeskrekken satte inn for fullt etterhvert, og jeg gråt bitre tårer innenfor goggelsene mine mot toppen, mens jeg tenkte "ka i svarte fan gjør æ hær!?!?!". Heldigvis har vi verdens beste Halstein-stipp, som er tidenes trøster, og fikk lost meg trygt ned fra toppen. På toppen holdt vi allemann forøvrig på å blåse bort! Måtte kjøre det første henget med feller på, i fare for at fellene kunne fly avgårde om vi tok de av på toppen!

Dispiplinert!!

Etterhvert som vi kjørte nedover klarte jeg å nyte turen mer og mer. Priser meg lykkelig for at kortsvingene mine sitter, og at det er det jeg har terpet mest på i bakken. Stav fram, trykk motsatt, hopp rundt. Svusj, så lett kan det faktisk være. Det viktigste er å kjøre kontrollert ned.

Meg og Åsbjørn. Det blåste sånn på toppen at vi gikk med dunjakke siste biten, samt kjørte ned med den!

Da vi kom ned, var det bare å bryte leir og komme seg ned til veien. I morgen drar hele skolen på Lapplandstur. Vi skal til Sorrisiniva og se på ishotellet, til Levi og kjøre ski, til Kauto for å se Juhls sølvsmie, og til en ellerannen samelandsby og feire samenes nasjonaldag på lørdag!

Jeg tror det er få turkamerater som kan måle seg med den gjengen her;

Litt flere bilder:

Øvre tverrelvtinden. Vi kjørte ned på det som er til venstre på bildet.

Jeg og Johanna var tidvis sikker på at vi kom til å dø på veien ned, og undret svært på hva i all verden vi egentlig gjorde så høyt og så bratt. Men det gikk bra!