Isklatring

Bålkos!

Fra tirsdag til onsdag har vi gruppetur som program på mountainering. Uka er grønn, hvilket vil si at vi kan mikse på tvers av OP, Peak og Guide. De fleste fra OP valgte å dra på skitur utover mot Langfjordbotn, mens jeg, Tore, Åsbjørn, Erlend og Johanna var klar for litt nye utfordringer, og valgte å hive oss med flesteparten av Peak/Guide på isklatretur. Morsomt å være på tur med andre, og ikke minst morsomt å ha liiiitt variasjon i det vi gjør.

Har isklatra litt før, men da bare på bre i forbindelse med breturen i 3. kl. på Idrettslinja. Da gikk det rett vest iogmed at han som sikra meg ikke fulgte godt nok med. Det er skummelt å falle på isklatring dersom han som sikrer ikke følger med, siden man har to stk. isøkser og stegjern.

Turen gikk til øytunfossen, en ganske stor bekk (såvidt jeg har forstått) va 30 min kjøring mot Kauto. Her var det myyye is, og etter å ha varmet seg litt på bålet, og ventet på at Bjørnulf, som er lærer på Peak/Guide hadde klatret opp fem tau, var vi klare til å sette igang.

Meg og Martinemor!

Var litt bekymret i startet, men jeg og Martine buddyet opp, og hun var kjempeflink å sikre, så det gikk som smurt.

Ikke bare følte jeg meg mye tryggere denne gangen, men jammen sant var det ikke mye lettere også, siden klatreteknikken har bedret seg betraktelig siden den gang. Det er om å gjøre å bruke bena mest mulig når man klatrer is også.

Merket ikke noe særlig til høydeskrekken heller, noe som var veldig behagelig!!

Snaaart på toppen

Siden jeg skal ha en aldri så liten prat med Thor, "mannen" fra Hvitserk i morgen, skulle jeg reise hjem samme dag, mens de andre sover over til i morgen.

Isen vi klatret i i fossen var ett stykke opp i fossen, så vi måtte karre oss oppover ett stykke før vi kom til tauene. På vei opp gikk dette greit, siden jeg hadde stegjern på. Men derimot når jeg skulle ned, og hadde overlatt sko med stegjern til Martine, og bare hadde på meg vanlige sko, gikk det mildt sagt ikke like greit. Plutselig, på vei bort til plassen vi gikk opp og ned, forsvant bare beina mine under meg, og jeg seilte mot kanten. Prøvde å gripe tak i... ja, nemlig. Det er ingenting å gripe tak i. Så ett hyl og ett dunk seinere lå jeg 3-4 m. lengre nede. Alt stoppet opp, og det ble helt stille, før et forsiktig "Thereseee?" hørtes lengere opp. Heldigvis gikk det bra. Jeg hadde hjelm på, og landet overraskende uten å slå meg så veldig mye mer enn litt på knærne, tiltross for at det var mye stor stein i området. En skikkelig tankevekker, både for meg og de som ble igjen! Glad for at det gikk såpass bra som det gjorde!

Nå har jeg vært å spist middag med pappa og Tina, og hatt de på omvisning her oppe. Kjempekoselig. I morgen skal jeg prate med Thor, og ikke minst; dra på shopping med papi. Vi har vinterferie fra og med torsdag, så da skal jeg, Stian og Simen på tur. Skitur, selvfølgelig. Det har snødd mye, så håper vi får oss noen ordentlige fine pudderdager, med mye kos. Neste uke skal vi fire dager til Rotsunddalen, - looking forward to it.

Ellers har vi bare surret de siste dagene, spilt mye Skipbo, eid guttene på internatet i Risk, og hygget oss max, som vanlig.

Stor klem!

Tur: Stortinden

Idag har jeg hatt mitt livs beste skidag. Ingen ord kan beskrive føret, følelsen, været og gjengen som var på Stortinden idag. Lar bildene tale for seg selv.

Kan man seriøst kalle dette skole?!

Tur: Lapplandstur med hele skolen

Torsdagsmorgen vendte hele skolen nesen mot det som tidligere har vært en tur til vintermarkedet i Jokkmokk. I år derimot, var turen blitt veldig endret og fikk navnet Lapplandstur. Målet med turen var samisk kultur, og å se hvordan forskjellige destinasjoner i Lapplandsområdet har klart å bli store turistattraksjoner.

Første stopp var Sorrisniva og ishotellet der. Helt sykt å se hvordan de har klart å lage noe så sinnsykt flott av is! Lar bildene tale for seg selv:

Kapellet

Etter Sorrisniva var det Kautokeino og Juhls Sølvsmie som var målet. Veldig morsomt og interessant å se og høre historien bak sølvsmia.

I Kauto var vi også på ett joikeseminar med en proff joiker... Kan ikke si at jeg syntes det var veeeldig bra, men dog, nå har jeg hørt både haren og myggas (!!!!) joik. Slå den.

Hele fredagen skulle vi tilbringe i Levi, da for min del, i bakken. Vi kom på torsdagskvelden, og hele kvelden ble brukt til å rase ute i snøen.Forholdene var helt syke, Canadisk skogskjøring er vel det vi kom fram til kan bli den nærmeste etterligningen. Pudder, pudder, pudder, nedsnødde trær, kaldt, og sinnsykt bra skogsskjøring. Var bra bakkekjøring også, og jammen fikk jeg ikke prøvd meg litt i parken også. Sinnsykt morsom dag, med mye variert kjøring.

Man blir sliten av å kjøre ski fra klokka 10 til kl 19! Erik sovna likegodt på sofaen i cafeen.

I Levi har de tidenes hamburger. Dobbel burger med røkt reinkjøtt. Nammis

Meg i gondolen

Lørdagen startet vi grytidlig fra Levi, med kurs mot Enare, en finsk liten samelandsby halvannen time nord for Levi. Her var vi på Samisk kultursenter (....) med omvisning og greier. For min del var det nok sameprat lenge før vi kom hit, så jeg gikk for det meste og rusla rundt på egenhånd. Siste stopp før vi dro hjem til Øytun var Karasjok, hvor vi var innom ei samekniv-smie og hørte på historien om samekniven, samt at vi spiste bidos og feira samenes dag på den gamle samiske folkehøgskolen.

Høydepunktet med turen var for alle dagen i Levi. Vi er alle rimelig lei av å høre på, høre om og se div. samegreier, etter å ha hatt om samer i Russland på Russlandsturen, hatt samisk seminar i to dager, og ikke minst blitt kjennomsyret med Samisk kultur på mange mange fellesfagdager.

Til uka skal vi på dagstur med klassen, hvor målet forhåpentligvis er Stortind, som ligger i Langfjordbotn. Ett fjell jeg sikler på hver gang vi/jeg kjører forbi. Vi har to valgfagsdager hvor vi skal trene teknikk i bakken, og en evalueringsdag i linjefag. Vi skal få besøk fra Russland, 40 russere, som skal bo her hele uken, så blir vel litt opplegg med de også.

Stor klem til dere alle, fra lille meg i Alta som har det kjempebra!

Tur: Øvre Tverrelvtinden

Fint lys

I går morges satte vi oss atter en gang inn i Arctic tours sin buss for å bli fraktet mot Alteidet. Midt mellom Langfjordbotn og Alteidet, hoppet vi ut av bussen mens Peak/guide loffet videre.

Målet for turen vår var for det første, en litt mild start på vinter-teltlivet, og sist men ikke minst, komme oss opp på enten Øvre eller Nedre Tverrelvtinden, alt ettersom hvilke av disse to som var minst skredutsatt, værutsatt, og selvfølgelig hvor det var best snø.

De fleste teltlagene valgte å pakke i pulk, for å øve oss litt på dette. I Lyngen og Sarek er det pulk som blir brukt, så like greit å bli litt kjent med pulkpakking og -draging før man skal dit. Jeg meldte meg frivillig til både å dra og pakke pulken, fordi jeg synes det er kjempespennende med pulk rett og slett! Nesten litt som å være på ekspedisjon... Nesten hvertfall. Feltduken til pappa (Unnskyld for at jeg har den pappa! Du vet hvor den er om du skulle trenge den) var utmerket å pakke i, og med 4 mm. tau ble alt surret og stroppet fast.

Pulken, ferdigpakket

Hele tre OP elever glimtet med sitt fravær, ei med spysjuka, og to med div. kropslige skader. Men til gjengjeld hadde vi med oss tidenes triveligste UTE journalist, som tok bilder og intervjuet oss, i det som skal bli en folkehøgskole-guide neste Januar i UTE.

Tore holder på å slå opp teltet vårt.

Gårsdagen var preget av veldig flatt lys. Når man kommer opp over tregrensa på Øvre Tverrelvtinden, er du i skredterreng uansett hvor du står, og det er ei eneste stor terrengfelle, hele "gryta" opp mot toppen. Vi gikk ca halvveis mot toppen, mest for å kjenne på snølaget og gjøre oss opp meninger om hvilke rute vi evt skulle ta til toppen i morgen. Det var vanskelig å kjøre ned, tiltross for at jeg hadde min nye superhodelykt med 900 lumen. Flatt lys og gamle skred gjorde det vrient å se hvordan snøen var, men alle kom seg helskinnet ned. I skogen derimot, var det fantastisk skogskjøring, så jeg og Johanna tok like gjerne en tur til etterpå.

Som alltid kosa vi oss på kvelden, jeg hadde bakt turoverraskelse, krydderkake, noe som falt i smak hos alle. Håkon Eggebø hadde tatt med seg hjemmelaget fenalår, fantastisk tiltak!!!

Heldig som jeg er, som er på teltlag med verdens snilleste gutter, fikk jeg sove i midten. Lenge siden jeg har hatt det så varmt i en sovepose! Tolagsløsningen, med den nye dunposen og en tynn syntetsommerpose fungerer utmerket. Så tiltross for iherdig snorking både på høyre og venste side sov jeg godt.

Klokka åtte idag morges var vi klare til å gå igjen. Lyset var knallbra, akkurat slik værmeldingen lovte, så her var det egentlig bare å "peise på" (på godt nordnorskt..). Etter å ha passert punktet vi snudde på igår, ble det betydelig brattere. Disiplinert gåing, med 10 m. mellomrom mellom hver elev, funket for første gang i OP 09/10´s historie. Tiltross for bratt føre, vurderte vi skredfaren til bare 1 på skalaen, pga vindretningen, kuldeperioden og lite nedbør de siste ukene.

Skal ærlig innrømme at høydeskrekken satte inn for fullt etterhvert, og jeg gråt bitre tårer innenfor goggelsene mine mot toppen, mens jeg tenkte "ka i svarte fan gjør æ hær!?!?!". Heldigvis har vi verdens beste Halstein-stipp, som er tidenes trøster, og fikk lost meg trygt ned fra toppen. På toppen holdt vi allemann forøvrig på å blåse bort! Måtte kjøre det første henget med feller på, i fare for at fellene kunne fly avgårde om vi tok de av på toppen!

Dispiplinert!!

Etterhvert som vi kjørte nedover klarte jeg å nyte turen mer og mer. Priser meg lykkelig for at kortsvingene mine sitter, og at det er det jeg har terpet mest på i bakken. Stav fram, trykk motsatt, hopp rundt. Svusj, så lett kan det faktisk være. Det viktigste er å kjøre kontrollert ned.

Meg og Åsbjørn. Det blåste sånn på toppen at vi gikk med dunjakke siste biten, samt kjørte ned med den!

Da vi kom ned, var det bare å bryte leir og komme seg ned til veien. I morgen drar hele skolen på Lapplandstur. Vi skal til Sorrisiniva og se på ishotellet, til Levi og kjøre ski, til Kauto for å se Juhls sølvsmie, og til en ellerannen samelandsby og feire samenes nasjonaldag på lørdag!

Jeg tror det er få turkamerater som kan måle seg med den gjengen her;

Litt flere bilder:

Øvre tverrelvtinden. Vi kjørte ned på det som er til venstre på bildet.

Jeg og Johanna var tidvis sikker på at vi kom til å dø på veien ned, og undret svært på hva i all verden vi egentlig gjorde så høyt og så bratt. Men det gikk bra!

Bildespam; lever livet på Øytun!

Skolehverdagen...

Martine

Det ene nyski-paret, en vektkombo med ski+binding på NADA!

Ryddig og nyomøblert rom

Snøkino i "hagen"

Sløyden, OP´s favorittrom, må vaskes en gang iblandt det og.

Cosy crib på utstyrsrommet, vi røyker vannpipe!

Perlemorsskyer

KA-CHING!

Ett lite hverdagsinnlegg fra Øytun.

Sløyden på skolen har etterhvert blitt OP´s lille "hule". Her finner man alltid noen fra klassen man kan henge med, nerde ski med, prate ski med, lage ski med, eller generelt bare prate tøv og tøyse. Da jeg holdt på å lage skiene mine hadde jeg liksom en grunn til å være der, men nå føler jeg at jeg trenger egentlig ingen grunn til å være der lengre. Det er rett og slett koselig der, og det er alltids noe man kan hjelpe til med, rydde litt så Oddis blir glad, eller bare surre. I går kom fellene mine, så da monterte vi bindinger på de hjemmelaga skiene mine. De ble riktig så fine altså! Idag kom skiene, så nå har de også bindinger. Begge parene skal testes i helga, blir spennende.

Ellers har ustyrsrommet på Pæska, blitt forvandlet til ett vannpipe-røyke-rom. Vannpipe er en morsom sak. Jeg, som aldri har røkt noe som helst i hele mitt liv, får voldsomme hosteannfall hver gang jeg poffer litt frukttobakk, men det er uhyre morsomt for det andre, og vi koser oss jo, så det får man tåle.

Ellers er Øytun fortsatt flott, men mange morsomme ting som skjer framover. Hurra meg durra, lekeskole er fantastisk.

Dagsturen som ble lengre..

Da har vi vært på Øytuns svar på "overlevelsesdøgn". Vi skulle klare oss ett døgn på det som befinner seg i dagstursekken vår hver gang vi er på topptur - eller bare en vanlig trasketur i skogen. Liten sovepose, liggeunderlag (da i form av disse som man tar med på påsketuren, ikke oppblåsbart), dunjakke, vindsekk, ekstra ulltrøye, matpakke (8 skiver), vanlig skredustyr (spade, søkestang, S/M), nødproviant (nøtter og tørket frukt) og drikkeflaske er det som er i min dagstursekk når vi drar på tur. Men jeg hadde lurt med duntøflene mine denne gangen, for i klamme sokker blir man fort kald på føttene.

Vi dro til Sarves (atter en gang) og labbet oppover "øytun-lia", hvor vi har vært x-antall ganger tidligere i år. Rett oppfor tregrensa begynte vi å grave snøhuler, etter å ha sjekket snødybden rundtomkring. Jeg, Stian og Håkon Eggebø skulle grave hule ilag, og ettersom alle vi har sovet i snøhule opptil flere netter alle sammen, sier det seg selv at det å grave en snøhule, som var stortsett rett etter boka ikke var noe problem! Hulen vår var unnagjort på under to timer! Effektivitet, der har du oss.

Ettersom vi ikke hadde stort å fylle dagen med, og klokken bare var rundt 11 når vi var ferdige å grave hulen, ble det en liten utfordrin å finne på ting å gjøre. Skiene våre var gravd ned, for å få inngangen lavere enn "gulvet" i hulen, slik at den kalde luften skulle sige ut, derfor var skikjøring ikke akkurat ett veldig aktuelt tema. Jeg og Stian, samt Tore, prøvde iherdig å lage bål, men det som skulle være "denne store uværsstorm, -Ask" blåste puslete, men samtidig nok til at bål ble det lite av.

Eggebø og Even lagde imidlertidig en iglo, som ble døpt til Cosy-crib. Denne var opprinnelig tenkt til piperøyking (som forøvrig er blitt den nye store Øytunhobbyen), men etterhvert samlet hele klassen seg inne i den, noe som både var meget intimt og veeeeldig koselig. Klokka seks fant vi veien til soveposene våre i hula, fortsatt uten å ha sett særlig til Ask.

I hula vår kosa vi oss skikkelig, og det ble utvekslet en del røverhistorier, om både det ene og det andre.

Klokka elleve neste dag knakk vi oss ut av hula, fortsatt like varm og fornøyd. Riktig behagelig blir det jo ikke med slikt ett tynt liggeunderlag, men jeg skal absolutt ikke klage. Var mange ymse huler ute å gikk i klassen, men alle overlevde, og bare en fikk frostskader, selvom mange frøys.

Lærerik, og veldig morsom tur. Synes det var særs behagelig å være "værfast", men det hjelper alltid på at vi er verdens triveligste gjeng å være på tur sammen med.

Det eneste jeg faktisk klarte å glemme, som bruker å være i dagstursekken, var kameraet mitt. Så bilder kommer etterhvert, når jeg klarer å knabbe Håkon sitt kamera. :)