Dagsturen som ble lengre..

Da har vi vært på Øytuns svar på "overlevelsesdøgn". Vi skulle klare oss ett døgn på det som befinner seg i dagstursekken vår hver gang vi er på topptur - eller bare en vanlig trasketur i skogen. Liten sovepose, liggeunderlag (da i form av disse som man tar med på påsketuren, ikke oppblåsbart), dunjakke, vindsekk, ekstra ulltrøye, matpakke (8 skiver), vanlig skredustyr (spade, søkestang, S/M), nødproviant (nøtter og tørket frukt) og drikkeflaske er det som er i min dagstursekk når vi drar på tur. Men jeg hadde lurt med duntøflene mine denne gangen, for i klamme sokker blir man fort kald på føttene.

Vi dro til Sarves (atter en gang) og labbet oppover "øytun-lia", hvor vi har vært x-antall ganger tidligere i år. Rett oppfor tregrensa begynte vi å grave snøhuler, etter å ha sjekket snødybden rundtomkring. Jeg, Stian og Håkon Eggebø skulle grave hule ilag, og ettersom alle vi har sovet i snøhule opptil flere netter alle sammen, sier det seg selv at det å grave en snøhule, som var stortsett rett etter boka ikke var noe problem! Hulen vår var unnagjort på under to timer! Effektivitet, der har du oss.

Ettersom vi ikke hadde stort å fylle dagen med, og klokken bare var rundt 11 når vi var ferdige å grave hulen, ble det en liten utfordrin å finne på ting å gjøre. Skiene våre var gravd ned, for å få inngangen lavere enn "gulvet" i hulen, slik at den kalde luften skulle sige ut, derfor var skikjøring ikke akkurat ett veldig aktuelt tema. Jeg og Stian, samt Tore, prøvde iherdig å lage bål, men det som skulle være "denne store uværsstorm, -Ask" blåste puslete, men samtidig nok til at bål ble det lite av.

Eggebø og Even lagde imidlertidig en iglo, som ble døpt til Cosy-crib. Denne var opprinnelig tenkt til piperøyking (som forøvrig er blitt den nye store Øytunhobbyen), men etterhvert samlet hele klassen seg inne i den, noe som både var meget intimt og veeeeldig koselig. Klokka seks fant vi veien til soveposene våre i hula, fortsatt uten å ha sett særlig til Ask.

I hula vår kosa vi oss skikkelig, og det ble utvekslet en del røverhistorier, om både det ene og det andre.

Klokka elleve neste dag knakk vi oss ut av hula, fortsatt like varm og fornøyd. Riktig behagelig blir det jo ikke med slikt ett tynt liggeunderlag, men jeg skal absolutt ikke klage. Var mange ymse huler ute å gikk i klassen, men alle overlevde, og bare en fikk frostskader, selvom mange frøys.

Lærerik, og veldig morsom tur. Synes det var særs behagelig å være "værfast", men det hjelper alltid på at vi er verdens triveligste gjeng å være på tur sammen med.

Det eneste jeg faktisk klarte å glemme, som bruker å være i dagstursekken, var kameraet mitt. Så bilder kommer etterhvert, når jeg klarer å knabbe Håkon sitt kamera. :)

MAAGISK!

Tidlig, tidlig i dag morgest, kjørte en rimelig fylt opp pysjelysj av gårde mot Laslettinden, ca 1,5 time unna Øytun. Halv åtte var forlot vi gårdsplassen utenfor skolen, vel vitende om at hjemme i Tromsø, ligger stortsett alle mine venner hjemme i senga og er bakfulle. Mens Henrik (Flyt) og Håkon (i min klasse) sov i baksetet, skravlet jeg og Stian stortsett hele turen fram til Alteidet.
Målet med turen var kos, og vi hadde ett lite håp om å få se solen fra toppen, om vi klarte å time det riktig.
På parkeringsplassen møtte vi en lokalmann, som slo følge med oss veien opp. Laslettinden ligger på litt under 1000 moh, og vi brukte vel ca 1,5 time opp. Hele veien gikk vi bare og sukket, og beundret lyset. Lyset i Nord-norge når solen snart kommer tilbake kan ikke måles med noe. Fargespill, i alle mulige slags farger. Jeg klarte aldri helt å bestemme meg for hvilken side det var finest å se på. På høyresiden var det pastellfarger, med hvite steilie fjell i så langt man kunne se, mens på venstresiden krøyp solen stadig lengre opp på himmelen, og det orange og gule lyset lekte seg mellom fjelltoppene.
Like før toppen, tittet jammen solen fram mellom fjellene også! Snakk om flaks! Håkon var raskt ute med å si ”tan when you can!”, så vi har ett liiiiite håp om at vi kanskje har fått litt farge i fjeset i løpet av dagen.
Kjell, den lokale veldig trivelige mannen vi gikk med, fortalte at han hadde vært her i går også, men da uten å se solen. Snakk om å timing!
Etter litt brødskiver, kakao og sjokolade var vi klare for nedkjøringen. Idet vi var på vei ned, kom fire gutter fra Peak/Guide til toppen, siden de startet en halvtime seinere enn oss fra Øytun.
Nedkjøringen var himmelsk, og helt klart årsbeste. 10-15 cm pudder på hardt skarelag. Skikkelig dra-på-føre!

Vi var rimelig fornøyde etter en fantastisk tur!

Iløpet av denne uka har jeg rundet min 28. Skidag! Vi har vært i bakken og trent teknikk flere dager på rad, og skiteknikken kommer seg virkelig.
Jeg har vært å hilst på Nancy, hesten jeg trente etter jeg kom fra Lhmr, og fikk plutselig tilbud om å ri. Så jeg fikk stilnet litt av hesteabstinensene, og har nå ett tilbud om å komme å ri så mye jeg vil, gratis.
I går var vi på Sarves og hadde om sikkerhet og førstehjelp i vinterfjellet. Jeg var markør, og hadde knekt foten. Lå derfor i pulken, godt innpakket i dunjakker, fjellposer og hadde det særs behagelig. Prinsesser går ikke selv, de ligger i pulk. Nemlig.
Ellers har vi hatt elevkveld, Marit-Arktis som sto for god mat og god stemning i går kveld. I morgen er det skreddag, hvor vi skal undervise resten av skolen. Blir spennende, og lærerikt.

Nu skal det bestilles nye ski, og spises søndagsmiddag. Hurra meg durra.

Babyprosjekt 1; FERDIG!

Slapp av pappa, det er SKIENE mine overskrifta sikter til. For ja, - det er nemlig fiks ferdig! Etter mange mange måneders arbeid, mye venting, mye banning (ikke alltid man får til) er nå skiene mine klar til bruk. Steinsliping av sålen gjennstår, men det må vente til Øytun får steinslipemaskinen hit. Så til uka får jeg de nye bindingene mine, og da blir det prøvekjøring.

Det var veldig mange hjemme som lurte på hvordan i guds navn vi har klart å lage ordentlige ski, her er oppskriften:

Vi startet med å lage en mal av hvordan vi ville ha skien på data. Her bestemte vi lengde og mål. Deretter var det bare å skjære ut denne malen, for så å begynne å lage sålen. Etter å ha skjært ut sålen limte vi på stålkanter. Her gjaldt det å være nøyaktig og presis i arbeidet, for stålkanten måtte bøyes til å passe til sålen.

Jeg og Johanna hadde lik mal.

Trekjernen i skien fikk vi også velge selv. Hvilke tresorter, samt hvordan profilering man har på skien, avgjør stortsett alt av egenskapene til skien. Kjernen min består av bjørk, som er ett veldig spenstig treslag, osp, som er mykt og lett og ask, som stivt, hardt og tungt. Tanken bak disse treslagene var og få en middels stiv ski, som ikke veide for mye.

Deretter var det profileringen, som bestemmer hvor tykk/tynn skien er på de forskjellige delene. Jeg ville ha en ganske stiv bakski, men myk framski, så derfor er skien min tynnere framme enn bak.

Etter at profileringen var ferdig freste vi ut ett spor på undersiden av kjernen, slik at sålen med stålkanter passet. Fresingen skulle være like dyp som en stålkant, hverken mer eller mindre. Dette arbeidet tok meg nesten to dager! Men skal man ha bra resultat, lønner det seg å være nøye.

Profilering. Du er stålkanten jeg brukte til å måle med. Tidkrevende arbeid!

Så var det "bare" å hive skien i pressa. To lag glassfiber, pluss ett ekstra lag der bindingen skal være. Masse epoxy, og trykket på toppen. Jeg valgte å ha bøk finèr under trykket, slik at kjernen ikke vises igjennom. Dette fordi vi har en tip/tail plastikkbit framme og bak, som er svart. Jeg synes ikke det var veldig fint når det vistes igjennom trykket mitt. I pressen bestemte vi hvordan vi ville ha tupp og baktupp. Jeg har rocker på skiene mine. Dette vil si at skien bøyer seg mye tidligere enn en vanlig ski gjør. Litt bananform rett og slett. Rockeren gjør at skien flyter bedre i puddersnø.

Skiene i pressa.

Så her er resultatet da. Kan ikke annet enn å si meg superfornøyd, og ikke minst overrasket over at resultatet ble så sinnsykt bra! Skien ser kanllbra ut, og er akkurat som jeg hadde tenkt meg. Målene på disse lekkerbiskene er 145-113-133, og de er 178 cm høye. De ble som forventet, en relativt ski bakski, litt mykere framski, og slettes ikke verst når det gjelder vekten. Rockeren min ble helt perfekt, og når Stian, skieksperten i klassen, sier at han DIGGER formen på skien min, ja da må jeg ha gjort noe rett. Enjoy bildene!

Rockeren i tuppen min!

Glad, fornøyd og FERDIG!

Tilbake i himmelen

Det er nå tre dager siden jeg kom til Øytun. To av de har jeg vært på ski. Ingen kan si at klasserommet, og skolehverdagen min ikke er behagelig!

Onsdag var det linjefag. Peak/Guide og OP tok buss til Leirvassbotn, som er ca 40 min kjøring nord for Øytun. Vi ble sluppet av bussen, og til alles store "glede" var det -28 grader der vi startet fra!! Det var så kaldt at fellene krympet!!!! OP skulle kjøre ganske mye brattere enn P/G, så vi skilte lag stortsett helt fra start. Tror vi alle merket at det har vært juleferie, og med Bjørn i superform, spurtende framst var det nok flere enn meg som pesa som en flodhest den første halvtimen. Oppover høyden ble det heldigvis varmere.

Dagen var veldig lærerik, med mange stopp for å grave i, kjenne på, hoppe på og klappe på snøen. Vi skal i midten av Januar ha skreddag for hele skolen, hvor vi skal være instruktører, så vi lærte mange fine måter, både for oss selv, og for å lære bort, til å bli klokere på snølaget. Nedkjøringen var morsom, og etter å ha pugga posisjon hele jula gikk det overraskende bra!

Idag har vi hatt valgfag. Vi har startet på nye valgfag nå, og jeg har ski og telemark. Teknikktrening i bakke, veeeldig lærerikt.

Vi er hele 45 stk, så jeg var litt usikker på hvor god oppfølging vi kom til å få. Men det viste seg at vi som kjører rando fikk egen lærer! Og vi er bare seks stk!!! Lykke!! Så Odd Erik har masa på oss i hele dag. Knær over tær, ubehagelig i leggen, rett overkropp, ikke falle bakpå med overkroppen. Armene med, enkelt, dobbelt stavsett, krumme ryggen, - YES!! JEG FIKK TIL!

Utrolig artig når man får til! Og endelig, ENDELIG har jeg blitt kvitt det å henge bakpå i skoen. Overkroppen faller fortsatt litt tilbake, men det er hvertfall stor forbedring. Hurra meg durra.

Så ja, det var veldig fint å komme tilbake til Øytun.

Litt trist

Første halvåret gikk uendelig fort. Svusj, så var det juleavslutning! Vi hadde hørt Fredrik-stipp holde tale om at selvom man blir kjent med mange nye, er det alltids noen man ikke blir så godt kjent med, Og at man vil angre i ettertid, når man står der i Mai, og gråter og klemmer noen man egentlig ikke kjenner. Vi hadde hørt mannskoret synge nordnorsk julesalme, og sett hvor flotte guttene "våre" er, vi hadde gått rundt juletreet, sunget, spist, vært glade. Så stod vi der i gymsalen, søskenring. Alle holder i hverandres hender med ett lite telys foran beina våre. Jeg innser akkurat da, at jeg kjenner ikke personen jeg holder i handa. Så idet vi takker for måneden, uka, dagen, kvelden, og blåser ut lyset, lover jeg meg selv at neste halvår, skal jeg gjøre enda mer utav denne herlige plassen, og bli kjent med enda flere.

Nå blåses straks siste fire mnd av Øytun igang. På disse fire mnd skal jeg til Lyngen å kjøre ski, jeg skal til Sarek og bo i telt i ti dager, jeg skal bomse en hel uke, ha vinter og påskeferie, og ikke minst kjøre mye ski. Det sier seg vel selv at disse mnd kommer til å gå fort. Om ikke enda fortere enn de før jul.

Det er på en måte skikkelig trist at det snart er over. At jeg snart ikke skal se Hedda valse naken i gangen mer, og at jeg og Mathilde ikke skal klage høylytt over rotet i stua. Men samtidig kribler det i magen når jeg tenker på at jeg skal studere til høsten.

Så nå skal jeg nyte de siste mnd til det fulle, og ikke minst, - bli kjent med de jeg ikke rakk og bli kjent med før jul.

GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN!

Lek og gøy med 70 grader nord!

To dager denne uka har vi hatt valgfag. Torsdagen besto av isfiskekonkurranse. Her følte jeg egentlig at jeg skulle stille ganske sterkt, men.. Den gang ei. Vi fisket i ett vann bak skoddevarre, Gakorivannet. Her var det så grunt at du kunne se fiskene som sirklet rundt agnet ditt. En jævel av en fisk sirklet rundt reka mi i nesten to timer, uten å bite på. Laget mitt fikk to stusselige fisk, mens motstanderne fikk hele seks stk. Var nok fordi jeg ikke hadde den blå og gule "delfin"-stanga som ligger på farmor sin hytte at jeg ikke fikk fisk. For hele familien min vet jo at det alltid er jeg som drar de største fiskene, siden jeg har tålmodighet til å sitte lengst....

(Gikk forresten på fjellski. For første gang på lenge. Og kom på hvorfor det var så lenge siden jeg hadde gjort det...)

Fredagen var det lek som sto på programmet! Vi startet med å dele oss inn i lag. Jeg, Johanna og Åsbjørn stilte med reint off-piste lag, noe som viste seg å være lurt. Første konkurranse var snørekjøring etter ett hundespann med to alaska huskyer. Siden jeg og Åsbjørn stilte med breie stålkantski, og plastsko, stilte vi en del sterkere enn de som møtte opp i smale smale skøyteski. Vi gruste de to andre lagene, tiltross for at den ene hunden vår (Whiny, eller Vainy.. ble for det meste kalt for gammeltante) prøvde å drepe motstanderhundene, og Leo, var en skikkelig seiging. Utrolig morsomt, og fysj så fort det gikk! Håper jeg får gjort mer av det iløpet av året! :)

Etter lunsj i ekte Øytunånd, med ostesmørbrød på bål og bålkaffe, skulle vi spille bandy på parkeringsplassen. Vinneren sto, men etter at vi hadde stått 16 kamper, innså vi at vi faktisk måtte tape med vilje for å få oss en liten pause. Hadde helt glemt hvor artig bandy er, så blir nok litt mer av de inne i gymsalen fram til jul!

Ellers har vi juleball på søndag, så det går i dansekurs her. Engelsk vals og swing. Jentene stresser med kjole, accesories og sko, mens noen av guttene planlegger å gå i hyggepiece i mangel på dress. Vi gleder oss veldig hvertfall.

Nå kjenner jeg at jeg gleder meg skikkelig til å komme hjem til jul. Ikke fordi jeg ikke har det bra (for det har jeg så absolutt, dette er midt i blinken dere, og burde vært obligatorisk for alle), men fordi jeg savner dere alle!

Stor adventsklem!

Tur: Låvan og Koppartindgryta

Da var 2009´s siste Off-piste tur gjennomført.

Turen gikk til Alteidet, ca 8,5 mil lenger sør for Alta. Skikkelig luksustur, hvor vi som i hyttehus med badstu, tv, kjøkken og badestamp (som vel å merke ikke ble brukt, men dog).
Fjellet vi skulle bestige var Koppartinden, med sine 919 høydemeter. Tidlig tirsdagsmorgen busset vi fra Øytun, sammen med Peak/Guide som skulle samme vei, men på ett litt ”snillere” fjell, Laslettinden (809 moh).
Vi kastet fra oss overflødige ting (badetøy og toalettsaker) inn i huset når vi kom fra, tok beepertest (for å sjekke at alle hadde skrudd på skredsøkerne sine), heiv skia på ryggen og begynte å klatre opp i skogen. Å gå i bratt skog, med skisko på beina, og ski på ryggen er ikke akkurat lett, men hele klassen var skikkelig gira på å kjøre ski igjen, så  vi brukte vel i underkant av en time opp til skoggrensa. Da var det på med skiene og hodelyktene, før vi marsjet opp i ”gryta”. Tore og Morten valgte å snu pga gnagsår, mens vi andre diskuterte rutevalg. Skulle vi inn i renna, eller følge ryggen? Iogmed at vi ikke visste hvordan snøen var lengre opp i renna, siden det var blitt mørkt, konkluderte vi med at rygg = trygg. Vi gravde snøprofil for å sjekke hvordan snøen egentlig var, og  var vel alle enige om at snøen var rimelig stabil. Det var mye snø. Tørr snø, så pudderludder som vi allemann er, gliste vi fra øre til øre der vi stampet oss oppigjennom. På rundt 800 m bestemte vi oss for å stoppe. Det var nå blitt helt mørkt, og siden det bare ble brattere oppover, hadde det vært uforsvarlig å fortsette oppover.
Jeg hadde vært kjempeheldig å fått låne ei ev Bjørns superhodelykter. Her snakker vi lykt til 3000,-, som ikke er langt unna å gi like mye lys som lyskasterne på Alfheim Stadion! Utrolig digg å cruise pudder, i totalt mørke! Noe av det morsomste jeg har gjort på ski, uten tvil. Selv om teknikken ikke satt helt, var vi alle enige om at det var utrolig digg. Vi satte skiene igjen ved skoggrensa, og labbet ned til huset for å lage mat.
Vel framme disket jeg, Roald og Erlend opp med spaghetti, kjøttdeig og saus, før vi rundet av med min og Ragnhilds sjokoladekake og kaffe. Ble tidlig kveld på de aller fleste, etter en veldig lærerik samtale om skred og vurdering av terrenget vi hadde vært i.

Onsdagsmorgen, klokka halv åtte var vi klare for ny tur. Det så ikke lovende ut, når vi så ut av vinduet da vi sto opp. Vinden hadde herjet hele natten, og i redsel for at vinduet jeg sov attmed skulle blåse inn, hadde jeg iløpet av natten bare krøpet nærmere og nærmere en snorkende Simen. Til alles store glede stilnet vinden idet vi bega oss oppover skogen, og litt duskregn tåler man når man går offpiste! Det var helt sykt å se hvordan terrenget vi igår hadde kjørt helt trygt i, idag var helt uaktuelt pga værendringene. Vi kjørte en safe rute langs ryggen, etter å ha snudd på rundt 800 m. idag også. Stortsett hele klassen fikk seg ett par faceplants i snøen på turen ned, og jeg tror ikke noen egentlig fikk til å kjøre, på grunn av den tunge snøen.

MEN, glade og fornøyde for å ha hatt ski under beina i to dager, satte vi oss etterhvert på bussen hjem til Øytun. Lærerik tur, og utrolig DIGG å være på tur ALENE med verdens flotteste skigjeng! 

(Forresten, er oppe i 14 skidager, eller, TO UKER MED SKI om du vil... Og det er ikke engang jul!)